Bryan Robson

Hva slags spiller var Bryan Robson?

Bryan Robson var en komplett midtbanespiller i ordets rette forstand. Han kombinerte defensiv disiplin med offensiv kraft, hadde en enestående leseevne av spillet og en fysisk og mental styrke som satte ham i en klasse for seg.

Stephen F. Kelly beskriver ham i The Old Trafford Encyclopedia som en spiller velsignet med tilsynelatende ubegrenset utholdenhet, kreativt pasningsspill, kontrollert aggresjon i taklinger – pluss ekte fart og kraftfull avslutning med både fot og hode.

Over alt annet var han en leder. For både United og England var han ikke bare kaptein i tittel, men i handling.

Fra Nordøst til Old Trafford

Robson vokste opp i Nordøst-England og var nær ved å ende opp i Newcastle eller Sunderland, men ble i stedet hentet til West Bromwich Albion som 15-åring.

Tidlig i karrieren brakk han beinet tre ganger på ett år – en serie med skader som truet fremtiden hans før den hadde begynt. Han kjempet seg tilbake hver gang, og det ble et mønster.

Han debuterte for WBA i 1975 og spilte seg til nær 200 ligakamper og 39 mål for klubben. Da Ron Atkinson forlot West Brom for å ta over Manchester United i 1981, var Robson en av de første han ville ha med seg.

En rekordsum – og en bragd

Ron Atkinson signerte Robson som del av en samlet avtale på over £2 millioner som også inkluderte Remi Moses. Robsons del av avtalen – £1,5 millioner – var britisk overgangsrekord. (Kilde: Tyrrell og Meek)

Presentasjonen ble en begivenhet i seg selv. Foran nesten 47.000 tilskuere på Old Trafford ble Robson vist frem for supporterne – og United vant 5–0 mot Wolverhampton Wanderers samme kveld, med Sammy McIlroy som hattrick-helt. Robson spilte 32 av 33 ligakamper sin første sesong. United endte på tredjeplass og kvalifiserte seg til UEFA-cupen.

Noen hadde stilt spørsmål ved Atkinsons beslutning. De ble raskt gjort til skamme.

FA Cup-triumfen 1983

To sesonger etter ankomsten ledet Robson United til det første store trofeet under Atkinson. FA Cup-finalen 1983 mot Brighton gikk til ekstraomganger og endte 2–2.

Mot slutten av kampen slo Michael Robinson innlegg til Gordon Smith, som fikk sjansen fra kort hold – men keeper Gary Bailey kastet seg frem og blokkerte skuddet. Det ble replay.

I omkampen fem dager senere stilte United med: Bailey, Duxbury, Albiston, Wilkins, Moran, McQueen, Robson, Muhren, Stapleton, Whiteside, Davies. United var overlegne. Robson scoret to mål, Whiteside og Muhren bidro med ett hver. Sluttresultatet ble 4–0 – FA-cupen tilbake til Old Trafford etter seks år.

Spillerne ble hyllet av supportere langs en flere kilometer lang rute da de kom tilbake til Manchester. Noe offisiell mottakelse ble det ikke – men tusenvis av fans ventet på jernbanestasjonen. (Kilde: Tyrrell og Meek)

FA Cup-triumfen 1985 – og dramatikken rundt Moran

Finalen mot Everton i 1985 ble en av de mest dramatiske i cupens historie – ikke på grunn av målene, men på grunn av det som skjedde underveis.

Kevin Moran ble utvist etter en takling på Peter Reid. TV-bilder viste siden at han faktisk traff ballen først, men dommeren hadde ikke samme mulighet til å se situasjonen fra flere vinkler. Robson protesterte – og ble ignorert.

Moran var knust: «Det var det verste øyeblikket i livet mitt. Jeg kunne ikke tro hva som hadde skjedd med meg. Jeg mente ærlig talt ikke at jeg hadde felt Peter, men selv om jeg hadde gjort det, syntes jeg ikke det fortjente et rødt kort. Jeg ble helt fra meg. Jeg skjønte ikke hva som foregikk – bortsett fra at det sto en mann og utviste meg for noe jeg mente jeg ikke hadde gjort. Jeg ba om nåde, og fikk ingen.»

United måtte spille ekstraomganger med ti mann. Norman Whiteside avgjorde med et skudd forbi Neville Southall. United hadde vunnet FA-cupen igjen – men Moran fikk ikke medalje på Wembley. Utviste spillere hadde ikke den retten. Etter stort press fikk han medaljen sin noen uker senere.

Hjemkomsten ble vill. Spillerne kjørte gjennom Manchester i åpen buss til rådhuset, og Moran holdt en tale foran titusenvis på Albert Square: «Vi vant FA-cupen for Manchester Uniteds supportere, fordi de er de beste. Dere er de beste i verden.» (Kilde: Tyrrell og Meek)

Skulderen – og prisen for å spille som Robson

En uke etter 1985-finalen kom kampen som skulle sette dype spor. Mot Coventry jaget Robson en høy ball i full fart, mistet balansen utenfor banen og landet hardt på høyre albue. Skulderen gikk ut av ledd.

Han beskrev det selv: «Nei, jeg traff ikke skiltet, men jeg falt veldig tungt på høyre albue, og det var det som førte til skaden. Skulderen min gikk ut av ledd, og smerten var enorm. Jeg husker veldig lite av selve hendelsen. Jim McGregor kom løpende bort til meg, og jeg tror han ga meg en smertestillende sprøyte. Jeg ble kjørt bort på båre og tatt med til sykehus.»

Det ble den første av totalt fire skulderoperasjoner. Skadene kostet ham kamper for United sesong etter sesong – og de kostet England langt mer. (Kilde: Tyrrell og Meek)

England og VM 1986

Robson debuterte for England i 1980, fortsatt som WBA-spiller, og ble kaptein og nøkkelspiller gjennom hele tiåret. Han scoret etter 27 sekunder mot Frankrike i VM 1982 – nest raskest mål i turneringens sluttspill. Han tok hat-trick mot Tyrkia i 1984. Han deltok i tre VM-sluttspill.

Men det store «hva om» kom i México i 1986, da skulderen igjen gikk ut av ledd tidlig i turneringen. Englands landslagssjef Bobby Robson sa siden: «Med en skadefri Bryan Robson ville vi vunnet VM.» (Kilde: Tyrrell og Meek)

Robson endte karrieren på landslaget med 90 kamper og 26 mål.

Ferguson tar over – og Robson merker forskjellen

Høsten 1986 kostet et 1–4-tap mot Southampton Ron Atkinson jobben. 24 timer etter møtet i klubbledelsen ble han kalt inn og sparket.

Styreleder Martin Edwards fløy til Skottland samme ettermiddag for å hente Alex Ferguson fra Aberdeen.

Ferguson innførte raskt strengere treningsregimer og høyere krav til det fysiske.

Robson merket det umiddelbart: «Det er ingen tvil om det, ting har endret seg, og spillerne ser ut til å like måten ting blir gjort på. Jeg må være ærlig og si at jeg aldri har følt meg sterkere i beina enn jeg gjør nå. Jeg har hatt mye problemer med hamstringen, men manageren har fått meg til å gjøre andre øvelser for å styrke beina, og de ser ut til å virke.»

United ble et hardere og mer disiplinert lag, men resultatene lot vente på seg. Ferguson brukte 23 spillere i sin første sesong og startet en systematisk opprydding i troppen.

Robson forble kjernen – den spilleren som bandt det gamle og det nye sammen. (Kilde: Tyrrell og Meek)

Den siste sesongen og seriegullet

Skadene fortsatte å ta sesongene fra ham. I 1992–93 spilte Robson bare 14 ligakamper. Men da United sikret sitt første seriemesterskap på 26 år, var han der.

Siste mål for klubben kom i en 2–1-seier mot Wimbledon på Selhurst Park – kampens avgjørende scoring, og en verdig avslutning for en spiller som hadde ventet lenge på dette øyeblikket.

Seks dager tidligere hadde han og Steve Bruce i fellesskap løftet Premier League-trofeet på Old Trafford.

I mai 1994 forlot han United gratis til Middlesbrough, der han siden ble manager i sju år. I dag er han United-ambassadør.

Mål og kamper i Manchester United

Bryan Robson spilte 461 kamper og scoret 99 mål for Manchester United – 216 under Ron Atkinson og 245 under Alex Ferguson.

I ligaen ble det 74 mål på 345 kamper. I FA-cupen scoret han 10 mål på 35 kamper, inkludert to i replay-seieren mot Brighton i 1983-finalen. I ligacupen ble det 5 mål på 51 kamper. I Cup Winners' Cup spilte han 13 kamper og scoret 4 mål.

Med United vant han FA-cupen tre ganger som kaptein (1983, 1985, 1990), Premier League to ganger (1992–93 og 1993–94), ligacupen (1992), Cup Winners' Cup (1991), UEFA Super Cup (1991) og tre Charity Shields (1983, 1990, 1993).

Kilder: Stephen F. Kelly, The Old Trafford Encyclopedia – An A-Z of Manchester United (revidert utgave) / Tom Tyrrell og David Meek, The Hamlyn Illustrated History of Manchester United 1878–1995 / manutd.com / mufcinfo.com