FA-cupfinalen 1948

Matt Busby hadde tidlig sett ledertypen i Johnny Carey og gjorde ham til kaptein. Han flyttet også iren bakover på banen, der Carey fant sin beste rolle som back.

Carey ble Busbys stemme ute på banen, med ansvar både defensivt og offensivt i laget som ble bygget opp etter krigen.

Veien til Wembley hadde samtidig vært krevende. United møtte motstand fra førstedivisjon i samtlige runder av FA-cupen. Aston Villa ble slått 6–4, Liverpool 3–0, Charlton 2–0, Preston North End 4–1 og Derby County 3–1.

Før finalen mot Blackpool gjorde Busby flere endringer på laget. Carey ble flyttet til høyreback, mens Johnny Aston ble satt inn på venstreback med oppgaven å følge Stanley Matthews. Johnny Morris tok Careys plass som indre-høyre, mens Stan Pearson spilte indre-venstre.

United kom tilbake to ganger

Blackpool var det beste laget gjennom store deler av de første 70 minuttene og tok ledelsen tidlig i kampen. Stan Mortensen løp seg fri og ble felt av Allen Chilton. Fellingen så ut til å ha skjedd utenfor straffefeltet, men dommeren pekte på straffemerket. Shimwell scoret på straffesparket.

Etter en halvtimes spill slo United tilbake. Blackpool fikk ikke klarert ballen i eget felt, og Jack Rowley var raskest på den løse ballen og satte inn 1–1. Ti minutter før pause tok Blackpool ledelsen igjen.

Blackpool beholdt ledelsen utover i andre omgang. Kaptein Johnny Carey ba lagkameratene beholde roen og fortsette å spille slik de hadde gjort gjennom sesongen – på den måten Busby ønsket. Beskjeden passet rollen Carey hadde fått under Busby: kapteinen var managerens stemme ute på banen.

I det 70. minutt kom United tilbake for andre gang. Lagets yngste spiller, 22 år gamle Johnny Morris, slo frisparket inn foran mål, og Jack Rowley headet inn 2–2.

Kampen ble avgjort i sluttminuttene

Med ti minutter igjen og stillingen 2–2 fikk Blackpool en ny mulighet til å ta ledelsen, men Jack Crompton reddet. United-keeperen hadde ifølge klubbens eget oppslagsverk gjennomgått en ryggoperasjon bare to dager før finalen.

Kort tid etter gikk United for første gang opp i ledelsen. John Anderson spilte ballen til Stan Pearson, som skjøt fra like utenfor straffefeltet. Ballen traff innsiden av stolpen og gikk inn til 3–2. Tre minutter senere økte Anderson til 4–2 med et langskudd som endret retning i en Blackpool-forsvarer på vei mot mål.

Etter kampen mottok kaptein Johnny Carey FA-cuppokalen av kong George VI på Wembley. Seieren kom nøyaktig 39 år etter at United hadde vunnet FA-cupen for første gang, mot Bristol City 24. april 1909.

Mottakelsen i Manchester

Avisen News of the World beskrev dagen etter kampen finalen som den beste som til da var spilt på Wembley.

Da laget kom tilbake til Manchester, ventet store folkemengder for å hedre cupvinnerne. Gatene var fulle av supportere da spillerne og FA-cuppokalen ble kjørt gjennom byen, før laget ble tatt imot på Albert Square. Johnny Morris beskrev senere mottakelsen som en stor opplevelse.

Manchester Uniteds lag i finalen

Jack Crompton – Johnny Carey, Johnny Aston – John Anderson, Allen Chilton, Henry Cockburn – Jimmy Delaney, Johnny Morris, Jack Rowley, Stan Pearson, Charlie Mitten.